En gang på 1990-tallet begynte lyden av reiser å endre seg.Tidligere endringer kom med kjente oppfinnelser: da en sutrende dampmaskin erstattet et stønnende vognhjul (eller blafrende seil);den surrende propellen bøyde seg.Men denne nye endringen er mer demokratisk og utbredt.Det kan høres overalt – i alle snuskete smug og der reisende vanligvis samles: på togstasjoner, i hotelllobbyer, på flyplasser.Jeg hører det på gaten i nærheten av huset vårt mesteparten av dagen og natten, men kanskje spesielt tidlig om morgenen når folk drar på lange reiser."Braddle, delirium, delirium, delirium, delirium, delirium," var hvordan impresjonistbarna beskrev det.Hvis vi hadde hørt denne lyden for 30 år siden, hadde vi kanskje sett for oss en inlineskater som sto opp ved daggry for å øve.Nå kan det være hvem som helst: en advokat med parykker og juridiske papirer, en familie som reiser med bagasje i to uker i Algarve.Lett eller tung, stor eller liten, en annen koffert klirrer gjennom en sprekk i fortauet på vei til bussholdeplassen eller T-banen.
Hvordan var livet før kofferter hadde hjul?Som mange i hans generasjon, hadde faren min pappeskene våre på venstre skulder.Han var smidig som en sjømann, som om en tung kiste ikke kunne veie mer enn en papegøye, selv om det betydde at man for å nyte en samtale alltid måtte gå til høyre for ham;før han rakk å svare på den uventede salutten fra venstre, snudde han i den retningen sakte og bevisst, som en hest med bind for øynene.Jeg mestret aldri teknikken med å bære den på skulderen og tenkte for meg selv at hvis kofferter har håndtak, så kan de brukes, selv om den egentlige grunnen kan være at jeg ikke er sterk nok.Faren min kan gå lange avstander med bagasjen på ryggen.En søndag morgen, da broren min kom tilbake til RAF fra familiepermisjon, husker jeg at jeg kjørte ham to mil opp bakkene til stasjonen da ingen annen transport var tilgjengelig;faren min bar sønnens bag på skuldrene.den lignet på ryggsekken som koret sang om i sangen «Jolly Wanderer», som var en topp ti hit på den tiden.
Andre foretrekker andre teknikker.Gatebilder viser barn i barnevogner som fyller feriekofferter, mens lettere barnevogner hviler i morens armer.Jeg mistenker at foreldrene mine anså denne oppførselen for å være «vanlig», kanskje fordi familier som flykter etter husleie, noen ganger oppfører seg på denne måten («Moonlight»).Selvfølgelig er penger alt.Selv om du har et lite beløp, kan du skaffe taxier og bærere eller få koffertene dine til fronten med tog – i hvert fall frem til 1970-tallet, fortsatt tilgjengelig for feriegjester på Clyde-kysten og Oxford-studenter på 1960-tallet.Slik bekvemmelighet.Det ser ut til å være arbeidet til Waugh eller Wodehouse, men jeg husker at en skolekamerat ble fortalt av sin sosialt ambisiøse mor: "Gi portieren en shilling og la ham sette deg og boksene dine på et tog i North Berwick."eksistensen av den hjulløse kofferten avhenger av en lite betalt klasse av tjenere, og disse rødskjortene kan fortsatt sees på indiske jernbaneplattformer som dyktig stabler bagasjen din på hodet.se det igjen.
Men det ser ut til at hjul ikke introduserer lønnskostnader, men de store flate avstandene til flyplasser.Mer forskning er nødvendig;i historien til hverdagslige gjenstander er poser fortsatt ikke på det stipendnivået som Henry Petroski gjorde for blyanter eller Radcliffe Salaman for poteter Akademisk nivå, og, som nesten alle oppfinnelser, kan mer enn én person plausibelt hevde å være prisverdig.Enheter med hjul som festes til kofferter dukket opp på 1960-tallet, men det var ikke før i 1970 at Bernard D. Sadow, visepresident for et bagasjeproduksjonsselskap i Massachusetts, fikk en åpenbaring.Med to tunge kofferter på ryggen etter en ferie i Karibien la han merke til i tollen hvordan en flyplassarbeider flyttet tungt utstyr på en pall med hjul nesten uten anstrengelse.I følge en New York Times-rapport av Joe Sharkley 40 år senere sa Sadow til sin kone: "Du vet, dette er kofferten vi trenger," og da han kom tilbake på jobb, trakk han rulleskøyter ut av bagasjerommet på et skap .og installerte dem i en stor koffert med snøring foran.
Det fungerer – vel, hvorfor ikke?– To år senere ble Sadows innovasjon registrert som US Patent #3 653 474: "Rolling Baggage", som hevdet at flyreiser var hans inspirasjon."Bagasje pleide å bli håndtert av portører og lastet og losset på gatevennlige steder, mens dagens store terminaler ... forverrer kompleksiteten i bagasjehåndtering, [som] kan være det største problemet for flypassasjerer.", hjulkofferter er trege å få tak i.Menn motsatte seg spesielt bekvemmeligheten med hjulkofferter – «en veldig maskulin ting», minnes Sadow i The New York Times – og det faktum at kofferten hans var ganske klumpete og var en horisontalt bremset firhjuling.I likhet med Logie Bairds TV ble den raskt erstattet av avansert teknologi, i dette tilfellet det tohjulede Rollaboardet bygget av Northwest Airlines pilot og gjør-det-selv-entusiast Robert Plath i 1987. Designet i 1999, solgte han sine tidlige modeller til besetningsmedlemmer.Rullebrett har teleskophåndtak og kan rulles vertikalt med minimal tilt.Synet av flyvertinner som ledet dem rundt på flyplassen gjorde Plaths oppfinnelse til en koffert for profesjonelle.Stadig flere kvinner reiser alene.Skjebnen til den hjulløse kofferten er avgjort.
Denne måneden reiste jeg rundt i Europa på en firehjuls versjon av et gammelt Rollaboard, en versjon jeg var sen med fordi to hjul virket syndig nok i en maskulin verden av gammel bagasje.Men: to hjul er bra, fire hjul er bedre.Vi kom dit med svingete svinger – 10 tog, to innsjødampere, t-bane, tre hoteller – selv om jeg forstår at det er vanskelig for meg å komme noen vei med Patrick Leigh Fermor eller Norman Lewis er på samme nivå, men det virker som en prestasjon ingen av disse overføringene vil kreve en taxi.Full offentlig transport.Vi beveget oss lett mellom tog, skip og hoteller;på gode, flate veier så det ut til at firehjulingene genererte sin egen kraft når det ble vanskeligere – for eksempel i Tour de France, kjent som Pave – er det lett å komme tilbake på to hjul.og fortsett nedover skråningen.
Kanskje det ikke akkurat er bra å bære kofferter.Dette oppmuntret folk til å bære mer enn de trengte – mer enn de kunne bære i dagene uten hjul – i kofferter på størrelse med sjøtønner som rotet til varebilens frontlobby og bussgang.Men bortsett fra billige flyreiser har ingen andre moderne utviklinger gjort reisen enklere.Vi skylder det til Sadow og Plath, slitesterke plasthjul og feminisme.
Innleggstid: 10. mai 2023